“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

søndag 28. februar 2010

Månedens forfatterintervju: Harlan Coben

Jeg har krysset 10.000 på Ildfuglen 8 - det er herlig. Den første kneiken vel overstått, med andre ord. Nå er det bare tre igjen. Så fordi jeg er litt lat i dag og samtidig har for mye å gjøre, legger jeg ut et intervju med en av mine yndlingsforfattere i stedet:
I 2007 fikk jeg mulighet til å intervjue Harlan Coben. Dette intervjuet sto i bladet Thriller (Jeg husker ikke hvilket nummer). Jeg har stor sans for Harlans bøker. De er velskrevne, gode historier med god driv og gjennomtenkte tvister underveis. Cappelen Damm utgir Harlan Cobens bøker på norsk.


En litterær kjempe


London
Covent Garden hotell er akkurat så lite og snobbete at det er vanskelig å få øye på. To livrékledde dørvakter rasler med gullsnorene, og viser frem den lille neserynken når en journalist – med ryggsekk – banker på døren. Navnet Harlan Coban er det magiske passordet som skal til for å slippe inn over dørterskelen.

En litt forvirret presseagent fra forlaget svever gjennom resepsjonen, fulgt av en mann som tårner over henne. Den amerikanske bestselgerforfatteren Harlan Coban er på turné i Europa, og kom fra Frankrike kvelden før. Han er som en stor, sliten kjempe der han står.

Vi blir vist inn en liten salong med små sittegrupper. De tre engelskmennene som sitter der fra før av, ignorerer oss. Jeg har fått tildelt en liten time, før Harlan må løpe rundt hjørnet for å signere bøker i bokhandelen Murder One.

- Jeg håper alltid at jeg skal få skrevet noe når jeg er på disse reisene, sukker han. - Men jeg blir helt utslitt. Jeg orker ikke konsentrere meg om noe mer komplisert enn å komme frem.

Bøkene hans selger over hele verden. Hva er hemmeligheten?

- Jeg forsøker å skrive det jeg kaller for ”books of immersion”, hvor målet er å gripe folk fra første setning, og holde på dem, forklarer Harlan. - Det jeg prøver å få til er den typen bok du kjøper på flyplassen for å lese i ferien, og så klarer du ikke forlate hotellrommet før du har lest den ferdig.

Stolen han sitter i er ikke beregnet for to meter amerikaner, og han har problemer med å finne plass til beina. - Vel, det er det jeg håper jeg skal få til. Jeg forsøker å være bedre for hver bok. Det kan være lammende.

Han har aldri vært intervjuet i Norge før. - Ikke så vidt jeg kan huske. Så dette er veldig eksklusivt, ler han.


To bøker
Han er aktuell med to bøker i høst. Når noen bare forsvinner, hans fjerde roman på norsk, og Promise me, den trettende boken hans.

I Når noen bare forsvinner henter Grace Lawson familiefotografier i fotobutikken, og finner ett fotografi hun ikke kjenner igjen. Funnet fører til at alt hun har trodd på, hele livet hennes, kastes om kull.

- Jeg bladde gjennom familiebildene mine i fotobutikken, og kjente ikke igjen et av fotografiene, sier Harlan. - Og da var ideen der med en gang. Hva om det skjedde med noen? Hva om noen hadde lagt inn et fotografi som førte til at min verden falt i grus?

Han liker det hverdagslige, folk som lever sine liv og som plutselig mister fotfeste.

- Ja, jeg skriver ikke om seriemordere og konspirasjoner som fører til det hvite hus. Jeg skriver om vanlige mennesker som får livene sine snudd opp ned. Folk som deg og meg som opplever noe de ikke forstår.

Han gliser. - Jeg liker det.


Myron Bolitar
Han skrev sin første bok før han var tjue – den var forferdelig, påstår han selv – men fikk så utgitt et par kriminalromaner noen få år senere.

- Den første kom ut i Skandinavia. Jeg kan ikke huske om det var Norge eller Danmark, sier han.

Det ramler en rekke ubegripelig ord ut av ham. - Ikke? Vent litt.

Han får låne penn og papir. Døda … Svensk.

- Å, er det svensk? Nå vel, de utga min aller første bok. Men du vet, de to første solgte ikke noe. Og jeg visste jeg måtte finne på noe annet, eller gi opp.

”Noe annet” var Myron Bolitar, sportsagenten som løser kriminalgåter som klientene hans roter seg inn i. Den første boken i denne serien kom i 1995, og ble en umiddelbar suksess i USA.

- Det var agenten min som foreslo en sportsagent. På den tiden var det veldig populært med kvinnelige heltinner, og han syntes jeg burde skrive om en kvinnelig sportsagent, sier Harlan. - Men uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Det ble ikke noe orden på det før Myron dukket opp. Fordi det var sportstemaer i de første bøkene, trodde alle at de handlet om sport, men de gjorde jo ikke det. Sporten var bare et bakteppe.

Selv er han ikke noe sportsmenneske.

- Jeg spilte basketball på college, men det var ikke noe for meg.

Han tenker seg om, spiser en kjeks, drikker litt vann før han fortsetter. - Ta en basketballspiller, nei, en skiløper, for eksempel. I stedet for å gjøre tilbringe tid med familien sin, eller gjøre noe som gagner menneskeheten, velger han å bruke all sin tid på noe som bare er egennyttig, for å få en haug med medaljer, og vi synes han er en helt! Helt utrolig. Det er jo ikke bare det at vi liker disse menneskene, vi dyrker dem. Jeg mener, kommer de til din jobb og heier på deg? Jeg tror neppe det.

Coban ler så engelskmennene rundt oss rasler med avisene for å vise sin irritasjon.

De første Myron Bolitar-bøkene fikk også et annet merkenavn. Han skjærer en liten grimase ved det minnet. - Ja, de ble kalt bøkene med ballene, sier han. - Det henger sammen med at forsidene bommet litt. Den første viste en fotball dekket av blod, den andre en tennisball dekket av blod.

Han vifter det bort. - Nå, ja, forsidene er finere nå. Vet du, de trodde ikke at Myron bøkene kom til å selge til kvinner. Siden det var sport. Bare tull. Massevis av kvinner leser dem, og det bare beviser mitt poeng. De handler ikke om sport i det hele tatt.

Litterær stjerne
Etter syv bøker med Myron Bolitar kom det internasjonale gjennombruddet i 2001 med Ikke et ord. Harlan Coban ble en litterær stjerne over natten.

- Jeg fikk en idé som ikke passet for Myron, sier han. - Den handlet om en gift mann som mister kona, og Myron er ikke gift, så det gikk bare ikke.

Suksessen har vært større enn han noen gang våget å håpe på.

- Jeg hadde jo aldri trodd det skulle bli som dette, sier Harlan Coban. - Da jeg begynte håpet jeg å komme inn på bestselgerlisten i USA, men det slo meg aldri at jeg skulle bli så stor i Frankrike. Absolutt ikke. Bøkene mine selger jo i land som Israel, Frankrike, Storbritannia, til og med Norge.

Franskmennene anser ham for å være i verdensklasse, og bøkene hans selges ut nesten før de rekker å komme fra trykkeriet.

- Jeg leser aldri bøkene mine om igjen når jeg er ferdig med dem. Jeg vet jo hvordan det ender. Men i Frankrike har de akkurat filmet Ikke et ord. Jeg fikk lov til å være på settet, og er med som fotgjenger i en scene. Jeg snakker ikke et ord fransk, og de viste meg filmen uten undertekster, men jeg kunne likevel følge hele historien. Jeg har jo skrevet den!

På spørsmål om han leser anmeldelser, nikker han.

- Absolutt. Jeg leser alle, men jeg bryr meg ikke om dem. Det er jo sånn at de gode anmeldelsene er skrevet av folk som virkelig vet hva de snakker om, og de dårlige av folk som ikke har peiling, forklarer han med et smil. - Det er som på high school. De jentene som sa ja til å gå ut med meg, var vakre og smarte, de andre var det ikke.

Han gliser. - Så det betyr at alle jentene på min high school var stygge som juling!

Mer rasling med avisene. En av engelskmennene forsvinner ut døren.


New Jersey og ellevte september

Promise Me er Myron Bolitars comeback, etter seks års taushet.

- Jeg fant bare ikke noen historier som passet for Myron, sier han. - I Promise me får Myron to tenåringsjenter til å love at de aldri skal sette seg inn i en bil med en full sjåfør. De skal ringe ham, når som helst på døgnet. Historien begynner der. Da jeg fikk ideen til Promise me, spurte jeg meg selv hvem som ville ha fått to tenåringsjenter til å komme med et sånt løfte, også holde det. Svaret var Myron.

Også denne sprang frem fra noe han selv opplevde. - Ja visst. Jeg fikk to jenter til å gi meg akkurat det løftet.

Han gliser. - De ringte aldri, heldigvis, men i boken gjør de det.

Harlan er født og oppvokst i New Jersey, hvor han fortsatt bor. Ellevte september påvirket også ham, selv om han ikke mistet noen som sto ham nær.

- Vi er et lite samfunn, og mange ble rammet. Det er som når du mister en arm eller et bein. Du kommer deg, du klarer å gå igjen, du ler, du lever, men alt er forandret. Sånn kjennes det ut. Livet er forandret.

Promise Me er første gang han tar med ellevte september i en bok. Han lar Myron forelske seg i enken etter en brannmann. Før han begynte, spurte han to av enkene om de syntes det var greit.

- Jeg måtte spørre om lov først, sier han. - Det er noe jeg aldri gjør ellers. Hvis folk forteller meg noe, bruker jeg det uten å blunke, men denne gangen måtte jeg spørre. Jeg håper jeg har klart å vise både det triste og det morsomme i forholdet mellom Allison og Myron. Jeg håper det.

Han faller litt i tanker. - Du vet, at selv om jeg ikke bruker det som skjedde med tvillingtårnene direkte, så er det alltid der. Det er som om du skulle skrevet om syttitallet og latt som om Vietnamkrigen ikke foregikk. Det gjorde den jo, og det preget alt. Sånn er det nå også. Alt er forandret.
XXX

Les mer om Harlan her: Harlan Coben på norsk

God søndag!

lørdag 27. februar 2010

Bråstans og apekatter

Ord: 789/41 sider.
Jeg har brukt dagen til å gå baklengs - i teksten. Pusset støv med deleteknappen og omskrevet der det var nødvendig. Så gjorde jeg ferdig kapittel 4 - skrev Kapittel 5 øverst på siden, løftet fingrene for å la dem snuse på bokstavene -  og kom ikke lenger. Full bråstans: ikke et fornuftig ord kom ut av fingrene mine uansett hvor mye jeg stirret på den hvite skjermen.
Jeg får ikke panikk når sånt skjer, jeg vet at det går over hvis jeg bare kan finne den riktige innfallsvinkelen. Det jeg ofte gjør når jeg befinner meg i en blindate, er helt ute på et mørkt jorde og lurer på hvor nord er, er å prøve ut forskjellige ting. Jeg skriver et avsnitt, sletter, skriver et nytt fra en annen synsvinkel, sletter, finner på noe helt annet, sletter, skriver fra et annet sted i boken, (det beholder jeg som regel, men det løser jo ingenting) - og til slutt snubler jeg over noe som ser bra ut. Det går etter teorien om at en apekatt som får et tastatur vil før eller siden skrive Shakespeares samlede verk. Som regel får jeg jo til noe, om ikke gamle Wills sonetter.
Jeg får ikke panikk - jeg blir bare så innmari frustrert! Argh!
God natt!

fredag 26. februar 2010

Politiets plaskedam ...

Dagens: 1045. (Totalt: 7456 og 37 sider). Det er litt for snaut. Jeg har tenkt å ta ferie i påsken og da må jeg gjøre meg ferdig før jeg drar. Jeg må nok øke tempoet litt, ja.
Det blir lange dager foran datamaskinen med ord som danser over skjermen. Nå ja, danser og danser, fru Blom. Noen ganger gjør de selvsagt det, andre ganger er det som å svømme i leire. Uansett, med så lange skrivedager er det ikke alltid jeg får kommet meg ut av huset hver dag. Og når jeg får kommet meg ut av huset, går det ofte litt på skeive. Jeg har en lang liste med gjøremål som jeg ikke har tid til og lever stadig i håpet om at den skal bli kortere.
Jeg var på politihuset i dag for å fornye pass. Å klatre opp den lange bakken er slitsomt på bakglatte sko. Politihuset er et sted jeg kjenner godt, jeg har nemlig jobbet der som sekretærvikar en gang i Kritt-tiden. Det var interessant å se hva politifolk foretok seg - det var mye springing inn og ut, og mange rare saker: som f.eks innbruddet i kronemaskinen på Holmenkollen. Det tok to politifolk en hel dag å etterforske det. De leste sine rapporter inn på bånd og ga det videre til sekretærpoolen. Jeg fikk kjeft. Jeg skrev som regel ut en rapport på en halvtime, mens de andre brukte hele dagen. Og det var ikke sekretærene som klaget, det var politifolkene ...
Jeg fikk også tilbud om å overvære en obduksjon. Akkurat den takket jeg nei til. Det er visste ting her i livet som jeg faktisk kan klare meg utmerket godt uten og det er en av dem.
Det var 71 personer foran meg i køen da jeg kom en time før stengetid. Nå er jeg grunnleggende optimistisk og tålmodig, dessuten var jeg forberedt på ventetid: i sekken lå en bok og en skriveblokk, en flaske vann, en tyggegummi og småpenger til en kopp kaffe.
Ingen sitteplasser var å oppdrive bortsett fra på en benk like ved døren. De som satt der, hadde istapper under nesen. Så jeg ruslet helt innerst i lokalet hvor politiets noe forstyrrede interiørarkitekt har laget en rennende fontene og en liten plaskedam. Det var plass til flere på kanten.
Der satt jeg, med min vannflaske og min avis. Og etter en stund merket jeg at jeg ble våtere og våtere. Det tok meg litt tid å oppfatte dette - boken var god - men da jeg skulle hente tyggegummi i lommen ble jeg klissvåt.
Uten at jeg hadde merket det, hadde kanten på dunjakken min bestemt seg for å ta en dukkert. Og de dunene kan suge til seg vann! Jeg dryppet over hele gulvet, var klissblaut i baken og fikk humoristiske blikk fra de andre på bassengkanten.
Det var enda lenge igjen til det var min tur. Så jeg satte meg på sportsbilaget, og brukte resten av avisen til å tørke jakken så godt det lot seg være.
Neste gang jeg skal fornye passet, skal jeg ha med klappstol. Jeg skal sette det på listen min ...

mandag 22. februar 2010

Mitt "boklige" jeg ...

Dagens økt: 1260 ord. Gir 2810 ord og 13 sider. For å holde tempoet oppe, må jeg klare mellom 1200 og 1500 ord pr dag. Herre moses i halmen ...

Over til noe helt annet:
Jeg leser mange blogger, det er mye interessant ute i cyberspace. Denne fant jeg hos Bokdama og fikk lyst til å slenge meg på.

En liten presentasjon av meg selv:

Som leser er jeg: Grådig. Jeg leser bøker som om jeg lider av hungersnød. Hvis en bok fenger meg, sluker jeg den, snur den og begynner på nytt. Jeg kan komme tilbake til bøker om igjen og om igjen. Leser gjerne flere samtidig.

Som blogger er jeg: Helt fersk. Jeg blogger om skrivingen min og vil også etterhvert skrive om bøker jeg leser, forfattere jeg liker, andre ting som faller meg inn.

Siste leste bok:  The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society (som jeg likte), og The Road (som jeg ikke likte). 

Siste kjøpte bøker: The Time Travellers Wife.

Favoritt krimforfatter: Mo Hayder. Hun er en av de beste jeg har lest. Ellers har jeg stor sans for John le Carre.

Jeg leser alt av: Dean Koontz, Joanne Harris, Mo Hayder, Terry Pratchett, Stephen King, John le Carre, Cornelia Funke pluss en hel haug som jeg ikke husker i forbifarten.

Jeg leser helst ikke: Forfattere av typen Dag Solstad/Hanne Ørstavik. Snooze ... Jeg liker heller ikke bøker skrevet i førsteperson - selv om to av mine yndlingsbøker er akkurat det. (Jane Eyre og Rebecca).

I hylla for faglitteratur leter jeg etter: Historie, biografier, populærvitenskap, bøker om ting jeg researcher til bøkene mine.

I tillegg til norsk leser jeg gjerne: engelsk, svensk og dansk.

Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: Frode Sæland: Herman Beckers krig, det samme gjør Shantaram.

Øverst på min bok-ønskeliste akkurat nå: Neil Gaiman. Jeg har bare lest to bøker av ham og gleder meg til resten.

På antikvariat leter jeg etter: mye av det samme som i faglitteraturhyllen, men jeg sier ikke nei hvis jeg finner gamle klassikere eller annet snacks.

søndag 21. februar 2010

Nysnø og nytt manus

Dagens økt: 1550 ord. Det er da også hele manuset på Ildfuglen 8 så langt. Jeg har ikke spesielt bedre tid på denne boken enn hva jeg hadde på forrige. Noe av årsaken er at jeg skal på en ukes ferie, så jeg vil gjerne ha manuset ferdig før jeg drar. Ellers blir det ikke mye ferie. (Selv om jeg den ferieuken kommer til å jobbe med bok 9, så er ikke det helt det samme).
Kan man så skrive et helt manus på 38 dager? Godt spørsmål.
Anne Rice skriver bøker på tre uker, det samme gjør Frederick Forsythe. Det betyr jo at jeg har hele 17 dager mer enn de to - rene luksusen, med andre ord. Kan de, så kan jeg.
Det handler til syvende og sist om god planlegging og plenty med bumglue - og det har jeg jo.
Dessuten er det fortsatt snø ute, så hva skal jeg utenfor døren etter? Ikke går jeg på ski, ikke kjører jeg bil når det snør, ikke liker jeg kulde - nei, min tid er bedre brukt her foran datamaskinen mens jeg hamrer i vei på tastaturet som om det var et praktorgel.

onsdag 17. februar 2010

Korrektur og kurs - uten sammenheng forøvrig

Jeg er ikke ferdig med korrekturen - skrekk og gru - den skal leveres i morgen. Det går nok bra, jeg har ikke mer enn 20-30 sider igjen å sjekke, så hvor mye kan det være? (Å, jeg håper ikke den treffer meg midt i fleisen i morgen ...).
I dag var kursdag! Jeg har vært på kurs med en hel haug andre forfattere og lært om blogging og sosiale medier. Forsåvidt ikke så mye nytt - det jeg kan har jeg lært av gode venner, og ved prøving og feiling - og mange stygge ord når teknologien slår krøll på seg.
Men altså, når man sitter på sitt hjemmekontor dag etter dag, og egentlig bare har selskap av seg selv og en hel fantasiverden, ja, da sier man ja takk til en gylden mulighet for å treffe kolleger. Kurs er bra!
Dessuten var Ida Jackson og Tom Egeland foredragsholdere, noe som gjorde det verdt hele turen til Nydalen - selv om jeg rotet fælt med trikk og veianvisning. (Min teori er at hvis man sitter for mye inne, så ruster retningssansen).
Hyggelige mennesker treffer man også. Det er ikke dårlig bare det. Noen visste mye om nettet, noen veldig lite, men alle var interessert i å lære mer. Det blir morsomt av det.
Litt underlig at vi fortsatt har et snev av teknologiskrekk i og med at de aller fleste faktisk bruker pc når de skriver. Det er noe med cyberspace som er litt skummelt, tror jeg. Har litt følelsen av å være Neil Armstrong på månen; det første skrittet ut i space er tøft.

tirsdag 16. februar 2010

Hvem jeg vil bli når jeg blir stor

Jeg fikk korrekturen tilbake i dag, men sovnet i sofaen med utskriften i fanget. Så jeg har ikke gjort det skvatt i dag. I stedet har jeg drodlet litt på neste bok, sett på andre prosjekter jeg jobber med, lest litt Dean Koontz (The Good Guy), sett på TV - kost meg med andre ord.
Over til noe helt annet: Jeg leste at James Patterson utga noe sånt som 9 bøker i fjor, og ble fryktelig interessert i hvordan han klarte det. Så leste jeg et intervju med Liza Marklund og James Patterson i forbindelse med at de utgir bok sammen. Det var da jeg skjønte hvem jeg ville bli når jeg blir stor.
Den godeste James plukker ut en forfatter han har lyst til å skrive sammen med og inviterer vedkommende til å skrive bok sammen med ham. Sikkert håndplukket i henhold til stil, salgstall, visibilitetsfaktor og hva vet jeg. Den utvalgte føler seg sikkert både smigret og nervøs, skulle jeg tro. Patterson er ingen smågutt i forlagsverdenen.
Uansett, han skriver et synopsis på 50 sider, sender det til den utvalgte som så setter seg ned og skriver en bok på 250 sider eller så, dette sendes tilbake til James. Han gjør så en grundig klipp og lim, puss og gnikk jobb - og voila - en bok er født.
Noe så smart!
I bunn og grunn bruker han jo samarbeidsforfatterne som ghostwriters, bortsett fra at han er ærlig nok til å innrømme det i og med at begges navn står på coverne og  (forhåpentligvis også på royaltysjekkene).
Så jeg vil være James! Noen som har lyst på et 50 sider synopsis? Anyone?

mandag 15. februar 2010

Ferdig!

Ha - der var siste punktum på plass. Manus går rett til trykkeriet i morgen, og da får jeg det tilbake som trykkeklar korrektur, med en siste mulighet til å rette opp feil og pinligheter ... Forsiden dukket også opp i går - så flott! Jeg har vært så heldig å få en virkelig dyktig illustratør.
Det blir noen punktum til - jeg må unne meg å ta en siste titt over enkelte scener før jeg sender det fra meg. Men jeg kan ikke bruke for lang tid, da kommer de vel innom og river manuset ut av mine svette hender. 
Da har jeg faktisk brukt 45 dager (46 med korrekturlesingen) på årets første bok. Det må jeg jo si meg fornøyd med.
Hm.
Jeg skal ta noen dager fri - dvs jobbe med noe helt annet - før jeg setter i gang med bok nr åtte. Jeg vil gjerne ha den ferdig før påske som er .... jeg må sjekke kalenderen.
Som begynner første april! Det vil si at jeg har 31 dager i mars + 14 dager i februar - noe som gir 45 dager!
Men det betyr altså at jeg må begynne i morgen ... Uff da.
Er det mulig å søke om utsettelse på påskeferien? Kanskje til midten av mai - så kan vi slå den sammen med 17 mai ... Problemet er at med den metoden så kommer julaften i år til å havne langt ut våren neste år.
Æh, jeg tror jeg må sove litt på denne her.

lørdag 13. februar 2010

Kommentarer og redigering

Jeg sitter med de siste sidene som skal sendes avgårde til korrektur på mandag. Stort sett er det kommentarer og forslag til endringer på hver eneste side (sukk). Min redaktør er flink, og en av grunnene til det, er at hun ikke lar meg slippe unna med noe. Gråblyanten hennes går seg varm i blant.
Stort sett står det noe sånt som dette:
Ny - klønete - mer utfyllende - litt rotete - mer romantikk - mer dramatikk - pass på overgangene - hva skjedde med henne/han/det - dette følges ikke opp - når er dette? (Understrekinger, strykinger og kruseduller i margen kommer i tillegg).
Det kunne ha vært kapitler i en bok om skriving, men handler altså om min tekst.
Jeg kan ta dette på to måter: bli overmåte irritert og grinete (jeg er ikke så veldig flink til å ta kritikk), eller jeg kan ta det til meg og gjøre teksten bedre. Det finnes egentlig ingen mellomting.
Jeg har blitt flinkere til å ta kritikk med årene - man utvikler hard hud etter hvert - det viktigste er i grunnen alltid å huske at 1: det er ikke personlig og 2: det gjør teksten bedre. 3: det er mitt navn som står på coveret.
Selv om dette egentlig ikke er kritikk, det er en grundig gjennomgang av manuset.
Men huff så slitsomt det kan være i blant. Spesielt når jeg ser at hun har rett!
Setninger og avsnitt som jeg har vært fryktelig fornøyd med, går rett i søpla. Ofte fordi de førnevne setninger/avsnitt som regel ikke har noen hensikt i teksten. De så bare så fine ut! Dessuten har jeg en tendens til å rase av gårde når jeg skriver og etterlater meg hull i teksten omtrent som en sveitserost.
Men sannheten er at hvis jeg ønsker å bli bedre i jobben min, så er dette viktig. Da får jeg heller bli grinete et annet sted. Over et glass vin, kanskje. Eller en trøstekaffe.

torsdag 11. februar 2010

Antikvariater og shopping

På vei tilbake fra forlaget i dag, ruslet jeg liksom tilfeldig forbi Norlis antikvariat i Universitetsgaten. Jeg kan ikke fordra å shoppe - jeg kjeder meg etter fem minutter - med mindre det er snakk om en bokhandel. Så med resten av manuset i ryggsekken - med kommentarer, rettelser og en hel haug med "Skriv om"-er, åpnet jeg døren til anikvariatet og hoppet inn. Jeg skulle ikke kjøpe noe. Jeg skulle bare snuse.
Det lukter så godt i antikvariater, de har den samme litt støvete lukten som i et bibliotek. I fremtiden, når alle bøker er digitaliserte, så kommer de sikkert til å sørge for at den lukten følger med filen du laster ned. (Det bør de gjøre).
Jeg får fred i sjelen av gå inn i et antikvariat, mye mer enn om jeg besøker det beste spa.
På Norli har de salg i annenetasje for tiden. Etter å ha snust i vestlandshyllen uten å finne noe, ruslet jeg inn i salgsavdelingen og begynte med første hylle. Helt systematisk. Gransket hver  bokrygg som om de skjulte førsteutgaver av Shakespeares verk. (Dessverre, nei).
Det er noe med gamle bokinnbindinger. De ser så lesbare ut! Jeg fant en nydelig innbundet bok, med gullskrift på bokryggen og sånne tykke permer som omfavner innholdet. Det kan stå hva som helst i en sånn bok - det kan være ord som beriker, spennende historier, dikt som svever - uheldigvis inneholdt akkurat dette eksemplaret noe sånt som "Øversikt over Rugavlinga i Indre Hutaheiti i 1903". Så mye arbeid for å noe så kjedelig - de kunne i det minste slengt på en advarsel. Obs: må ikke leses mens man håndterer tunge maskiner, eller fare for innsovning!
Ellers kunne antikvariatet tilby general Ruges oversikt over Verdenskrigen. I fem bind. Må ha vært kjedelig å være general etter krigen, tydeligvis. Et stort utvalg av By og bygd - om husbygging på gamalmåten og den beste måten å svi grauten på.
Jeg endte opp med en bok om den norske kirken 1600-1750 - som er midt i den tidsepoken jeg skriver om. Riktignok er boken utgitt av Luthermisjonen så jeg må lese den med et noget skeptisk blikk. Jeg har da også den katolske versjonen her ett eller annet sted - de får stå ved siden av hverandre i bokyllen, tror jeg. Den andre boken var en tykk bok om Telavåg og det som skjedde under krigen. Den har jeg aldri lest før, så den var verdt å ta med seg. Man finner skatter også, innimellom bygdesladderen og skattereglene fra 1952.

tirsdag 9. februar 2010

Det går fremover ...

Det er på tide å tenke på neste bok. Jeg har en del tråder som skal trekkes videre, men må jo også komme opp med noe nytt, noe som gjør at vi kommer videre i historien. Jeg tror det kan lønne seg å gå litt systematisk til verk: en oversikt over røde tråder først, deretter dele det opp i scener og kapitler, og se hvor jeg havner. Det er litt sånn planlegging av eventyr over det hele - hva være med, hva kan vente til senere, hva er vi ferdige med?
Research må jeg nok blåse litt støv av. Det er greit at jeg kan ta meg visse friheter med det historiske, men jeg synes liksom at store ting - som kriger, klesplagg og konger - bør være mest mulig korrekte. Det er greit å ha en oversikt før jeg begynner - jeg hadde et svare strev med bybrannen i Stavanger, fordi jeg ikke tok hensyn til riktig dato før jeg begynte historien. Dermed måtte jeg tilbake og rydde grundig opp. Det tok tid, så det vil jeg helst unngå.
Språkvasken går fremover, langsomt, men sikkert. Det er uhyre lett å bruke utrolig mye tid på en scene, men det er egentlig ikke noe jeg har tid til. Det er bare det at jeg vil det skal være riktig! Det er grenser for hvor perfeksjonistisk jeg kan være - heldigvis, ellers hadde jeg aldri klart å fullføre noe. På ett eller annet tidspunkt må man slippe taket i historien og slippe den løs i verden. Og håpe at alt går bra!

søndag 7. februar 2010

En utmerket lørdag

Gjennomgangen går tregt. Noe som kommer av at når jeg går gjennom teksten, så er det hele tiden ting som tar lenger tid enn jeg hadde forestilt meg. Plutselig er det en sceneavslutning som blir bedre hvis jeg gjør det på en annen måte, eller det er et råd fra redaktøren som fører til at noe må endres, men det fører til at noe annet må endres ...
Alle handlinger får konsekvenser, også i et manus. Og når noe endres, er det uhyre viktig at konsekvensene også endres deretter. Ellers blir det bare vrøvl. Jeg tror ikke de som leser serier vil sette særlig pris på eksperimentell romanskriving ...
Jeg krysser fingrene og satser på en lang dag med mye skrivetid i morgen! Hva annet kan man gjøre på en søndag?
Noe helt annet som gledet meg på denne fine lørdagen var Tones anmeldelse av Ildfuglen 6 - I fiendens klør. En fin femmer og mye ros. Det er ingenting som gleder mer enn det!
Klikk her: http://www.tonesbokside.net/ifiendensklor.html
Tone har en bokside hvor hun anmelder bøker i et imponerende tempo. Hun anmelder alle bøker hun leser,  også seriebøker, noe vi som skriver disse bøkene setter stor pris på!

fredag 5. februar 2010

Manusvask ...

Jeg trakk frem min trofaste ledsagerbok før jeg begynte på manusvasken for å se hva Elizabeth George har å si om dette.
Hun har en hel seremoni gående med sin skriveprosess. Etter å ha planlagt og laget sine forskjellige outlines - som jeg gikk litt i surr i etterhvert - har hun altså et ferdig manus foran seg. Et grovutkast. Når hun har det, setter hun seg ned med blyanten (helt sikker en rød, gammel lærer som hun er), og går gjennom det hun har skrevet. Hun gjør ingen notater i manuset, bare på et ark ved siden av.
Når hun er fremme ved siste ark, snur hun bunken, skyver den til side - og skriver det hun kaller for et redaksjonelt brev til seg selv! I brevet skriver hun retningslinjer for alt hun mener kan forbedres - dette er bare for henne selv, altså.
Neste trinn er å gå gjennom manuset med førnevnte rødblyant; klipper og limer, stryker og skriver. Når det er ferdig gir hun det til en som leser manuset for henne. Vedkommende får en liste med ting EG vil at hun skal være bevisst på når hun leser. I tillegg får hun en konvolutt som skal åpnes når manuset er ferdiglest, i konvolutten ligger et ark med spørsmål som leseren må svare på. (Ellers blir det nok strykkarakter, tenker jeg).
De har et hyggelig møte, evt endringer blir tatt opp, diskutert, så rettet opp. Først da sendes manuset til redaktøren.
Jeg tror jeg forstår hvorfor hun skriver så lange bøker - prosessen er så omstendelig at den knapt er verdt å bruke på noe som er kort ...
Gid det var så vel, tenker jeg, utmattet og imponert av hele greia.
Mitt manus får en grundig manusvask etter første omgang, deretter en vask når jeg går gjennom redaktørens endringer, rettelser og forslag, før språkvaskeren får fingrene i det. Jeg leser det også en gang til, slik at de aller siste endringene gjøres like før manus går i trykken.
Da er jeg godt fornøyd og for lengst i gang med neste ...

onsdag 3. februar 2010

Morgenstund ...

Jada, jeg vet at klokken er tolv, men noen ganger begynner ikke morgenen foran datamaskinen før det.
I bøker om skriving anbefaler ofte forfatteren at man skal la det gå en tid mellom førsteutkast og ny lesing - for å få en avstand til teksten.
Ingen av disse folkene har tydeligvis skrevet en serie! Her har vi ikke tid til denslags luksus, nei!
Jeg sitter her med tilbakelevert manus - de første 125 sidene - som må være klar til mandag. Det burde gå utmerket. (Det hjelper å være optimist i dette yrket, har jeg skjønt). 25 sider oppretting/språkvask/omskriving pr dag? Piece of cake!
Dessuten ser ikke manuset avskrekkende ut - mye pirkefeil; jeg er ikke spesielt opptatt av kommaer og bommer fælt på ord som idet, igår og iform - jeg kan aldri huske om det skal være mellomrom mellom i'en og ordet. En dårlig vane, med andre ord.
Et par scener må ut - de mangler mål og mening - og i hvert fall en scene må inn for å få sammenhengen på plass. Pluss en som jeg oppdaget da jeg kikket gjennom i går (igår?). Men stort sett bra, med andre ord. Ikke verst for et manus som er skrevet på så kort tid!
Dessuten er historien spennende! Hva mer kan man forlange!
Mer kaffe!

mandag 1. februar 2010

Ny bok!

Det blir ingen blogg om skriveprosess idag - jeg har ikke gjort så mye. Ikke engang hjemmeleksen min ... (En vane som henger igjen fra skoledagene. Jeg gjorde ikke leksene da heller). En stor bonus ved å skrive serier er at det kommer ny bok hele tiden - ingenting er morsommere enn å se sine verk på trykk, og nå skjer det annenhver måned! Helt vanvittig!

Derfor: Ildfuglen-6: I fiendens klør er ute i verden idag!
Baksidetekst:
Andrine sitter i fangehuset i Stavanger, mistenkt for trolldom og for å ha noe med den store bybrannen å gjøre. Blir hun kjent skyldig, risikerer hun å bli brent som heks på bålet.
Hun innser at det hennes beste sjanse til å slippe unna med livet i behold, er å rømme. Men hvordan?

Noe mørkt og farlig nærmet seg. Noe som så på henne, og som strakte lange, skarpe fingrer etter henne.
Andrine stønnet. – Nei, nei …
Redselen for mørket var overveldende, men uansett hvor mye hun forsøkte, greide hun ikke å åpne øynene. Alt hun greide, var å tenke at mørkemannen hadde funnet henne.
Hva nå?

Splintkvinnen Agni har et syn som forteller henne at Andrine er i fare, og reiser til Stavanger for å finne henne. Hun vet ikke hvor hun skal lete, men hun vet at det haster. Bare hun ikke kommer for sent …

Høres ikke det spennende ut? (Det er bare å klikke på coveret ved siden av ...).
Riktignok er det vanlig at forfattere anmelder andre forfattere, men jeg tror ikke jeg har hørt om en forfatter som anmelder sine egne bøker så jeg skal la være. Noe sier meg at det ikke ville blitt spesielt objektivt. Hm. I fantasien, kanskje?

Hjemmelekse

Jeg får ikke manus idag. Av rent praktiske årsaker vil overleveringen skje i morgen - sikkert over en utmerket kopp kaffe.
Men jeg har altså fått hjemmelekse. Samtalen foregikk omtrent som dette:
- Du vet den karakteren (navn nevnes)?
- Ja, æh? (Jeg håper inderlig ikke at jeg må ta vedkommende ut av historien - ser for meg en kjempejobb).
- Hvor ble hun av?
(Febrilsk tenking). - Æh. Hun dukker opp igjen i den delen du ikke har lest ennå.
- Det er bra, men hun kom inn på vertshuset, men gikk aldri ut igjen. Hva skjedde? Hun ble jo ikke værende der inne i all evighet. Da må du si det, i så fall.
(Jeez - er det så nøye?). - Tja, hun gikk vel hjem, antar jeg.
- Jamen da må du skrive det, da, vet du. Ellers sitter folk og lurer på det. Da blir de irritert.
(Akker og stønner innvendig). - Ja, ja. Jeg kan vel sette inn noe.
- Da er det hjemmeleksen til imorgen.

GLemte karakterer - finnes det noe mer irriterende? Raymond Chandler gjorde det i The Big Sleep - han skrev om en død taxisjåfør, men fulgte det aldri opp. Da han ble spurt om det senere, så sa han bare: Å, han. Nei, han glemte jeg.
Jeg tenker redaktøren hans ble flau! All ære til redaktører - de er første og siste skanse på veien til ferdig bok. Det finnes gode og dårlige redaktører, det finnes uinteresserte og det finnes overarbeidede (mange av de siste) - de beste er de som ikke gir seg før manuset holder mål, uansett hvor mye forfatteren sutrer.
Min lar meg ikke slippe unna med noe som helst - og selv om jeg brummer i (mitt manglende) skjegg, så vet jeg jo at det blir bedre til slutt.

Skrivelogg ... dag 31

Alt er klart for levering - utskriften ligger pent ved siden av meg. 68 fine sider med finfin skrift. Ah.
Noen ord i dag også: 237. Noe som gir en total på 41714 og 190 s. (Dette er altså A-4 sider og ikke boksider ...).
Skriveprosessen er over. Forsåvidt. Nå begynner en ny fase: omskriving, språkvask, klipp og lim, hva i all verden gjør en mobiltelefon i 1685 og hvorfor er det asfalt på veien - opprettingsfasen, med andre ord.
Elizabeth George tar hundre sider av gangen i denne fase, da burde jeg være ferdig på to dager. ha-ha. En uke, kanskje? Følg med, følg med.
Fra i morgen av blir det en ny skrivelogg for denne fasen, så er det å komme i gang med bok 8. Det blir bra - jeg har store planer for den ....