“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

søndag 17. april 2011

Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge).  Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette:  Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!

lørdag 9. april 2011

9. april - et knippe bøker ...

Jeg tilhører generasjonen etter krigen, ettersom jeg er født i 1962. Det betyr at jeg er vokst opp med historier om krigen, siden alle voksne hadde sine minner som de gjerne ville dele. Det fantes fangeleirer for russiske fanger i Haugesund, på Gard skole, som er min barneskole, var det merker i veggene etter køyesengene til tyske soldater, vi lekte gjemsel i tyske bunkerser og fortalte spøkelseshistorier om tyske soldater som gikk igjen. Min mor som er født i 1939 husket at hun fikk "bom-bom" av tyske soldater som viste henne bilder av sine egne barn og som klappet henne på hodet. Hun var da også blond og blåøyd, et riktig praktbarn av den "germanske" typen. Hennes bror som var fem år eldre, spiste buljongterninger og innbilte seg at det var sjokolade. Hun og hennes søsken gikk til den russiske fangeleiren med mat, og fikk leketøy som russerne laget. Min mor slapp som regel inn i leiren fordi hun var liten og søt, og fordi hun brølte som en luftsirene hvis vaktsoldaten forsøkte å nekte henne.
Lenge hadde jeg inntrykk av krigen var moro fra ende til annen. Det hørtes jo ut som en fem år lang campingferie hele greia.
Men så fant jeg Herman Sachnowitz' bok Det angår også deg og det forandret alt.
Fra forlaget:
Dette er den gripende historien til Herman Sachnowitz som sammen med sin far og sju søsken ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen under den annen verdenskrig. Hermans far og de tre søstrene ble gasset i hjel ved ankomsten til leiren, mens Herman og de fire brødrene hans klamret seg fast til livet ­ en stund. Men én etter én falt brødrene fra i en hverdag preget av vold, fornedrelse, slavearbeid, minimalt med mat, epidemier og kulde. Etter få måneder var det bare Herman og minstebroren Frank igjen av den store familien. De delte alt og ga hverandres tilværelse et snev av menneskelighet. Men så ble også Frank syk, sendt på transport og senere likvidert. Herman var alene igjen av en familie på ni. Og han bestemte seg: Han skulle tilbake til Norge. Han skulle overleve. Og han hadde tilfeldigvis skrevet seg inn som musiker i fangeleiren.

Bare tanken på at nordmenn hadde gjort noe sånt mot andre nordmenn, var nok til å skape en interesse for andre verdenskrig som jeg ikke blir kvitt - jeg skriver til og med bøker om den selv.  Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg leser en krigsbok, men det er et tema jeg vender tilbake til hele tiden. Noe er historiske verk, bøker som tar for seg hva som egentlig skjedde, og mange er underholdninsbøker som tar utgangspunkt i krigen.
Så her følger en liten, uhøytidlig liste over bøker om krigen. Noen er fakta, noen er skjønnlitterære, en har jeg vært med å å skrive selv. 

Denne er en skikkelig oversikt over alt som skjedde 9.  april og en fin introduksjon .
Etterhvert som jeg leste historier fra krigen fikk jeg en følelse av at jeg hadde lest alt før. Historiene om Gutta på skauen lignet uhyre på de islandske sagaene: En mann het ... så ble han drept av en mine (eller skutt, eller tatt til fange etc), så var han ute av soga.  Det var liksom ikke noe mer. Heldigvis har det forandret seg de siste årene. Det har kommet mye spennende krigslitteratur som forsøker å se på denne tidsperioden med et kritisk blikk.

Som en motvekt til "myten om Norge under krigen", er denne veldig interessant og godt skrevet. Fra forlaget: I denne boka skriver forfatteren om sin farfar Toralv Fanebust, som var en av Norges sterkeste kritikere av landssvikoppgjøret. Forfatteren arvet farfarens private arkiv, og med dette som utgangspunkt stiller han her spørsmål rundt det han kaller den norske myten om andre verdenskrig. Har litteraturliste.





Jeg leste om tyskerungen i Jens Bjørneboes bok, han som ble drept av trikken, og kunne ikke fatte at det var mulig. Skulle tyskerungene få lide for hva mødrene hadde gjort? Du skal ikke lese mye om behandlingen av disse barna før du begynner å lure på hva slags land du lever i. En bok som forteller godt om tyskerjentene er denne:

Fra forlaget: Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av de norske tyskerjentene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. Mange ble skamklippet av mobben, og langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep. I denne boken møter vi Else som ble internert og deportert til Tyskland, Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren, og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebensborn og deretter ble ansatt samme sted.
Denne har kommet ut i år, og er interessant også for folk utenfor Haugesund. Den er godt skrevet og ganske så spennende. Og det er faktisk sant at "alle i Haugesund har en klesehengar fra Rabinowitz".
Fra forlaget: Moritz Rabinowitz kom til Norge fra Polen som 14 åring i 1901. Etter hvert etablerte han seg i Haugesund, og med moderne forretningsmetoder og dristige markedsføringsideer opplevde han stor suksess som handelsmann. I mellomkrigstiden bygde Rabinowitz opp et forretningsimperium med klesforretninger langs helse sørvestlandskysten, fra Haugesund via Stavanger og Egersund til Kristiansand.

Rabinowitz var en sann lokalpatriot, men også en visjonær verdensborger. Fra sitt kontor i den lille fiskerbyen Haugesund arbeidet han på rvers av grenser, og skrev utallige artikler i lokal og nasjonal presse om utenrikspolitikk og næringsliv. Etter hvert som situasjonen i Europa ble verre for jødene, bønnfalt han i personlige telegrammer statsmenn som Roosevelt og Chamberlain om å gjøre noe før det var for sent.
Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowits en av de første de var ute etter. Etter å ha holdt seg i dekning ble han funnet og tatt til fange i desember 1940. Han ble deportert til Tyskland og døde i fangenskap 27. februar 1942. Denne biografien bygger på et omfattende kildemateriale, og gir et helhetlig portrett av et menneske som fortjener en plass i norsk historie.

Så - over til det mer skjønnlitterære. Jeg gidder ikke liste opp alt jeg har lest, da ville jeg ikk fått gjort noe annet i dag, og kanskje i natt ...
Dette er derfor bare et par favoritter, så litt skryt og selvreklame ...
 
Sigurd Hoels Møte ved Milepælen er uhyre spennende og en klassiker i norsk litteraturhistorie. Hm. Jeg burde nok lese den om igjen om ikke så altfor lenge, tror jeg. Fra Deichmanske: I Møte ved milepelen (1947) forsøkte Hoel - i et uforsonlig etterkrigsklima - uredd å forstå hvorfor enkelte mennesker valgte nazismen under 2. verdenskrig.





En favoritt er Rebeccakoden av Ken Follett. Spennende og en av hans bedre, etter min mening. Fra forlaget: Nord-Afrika, 1942. Feltmarskalk Rommel, kjemper mot britene. Han får hjelp fra mesterspionen med den flerdobbelte identitet, Alex Wolff. Wolffs viktigste motstander er briten William Vandam. I Kairos gater jakter de på hverandre. Målet er å få tak i nøkkelen til koden de tyske spionene bruker for å informere Rommel
Råspennende!
Andre Follettbøker er selvsagt Nålen, Fluktens vinger, Krigens kaier - for å ta noen.
 
 
 
 
 
Biografien om Inger Gulbrandsen her er populær blant de som reiser med de hvite bussene, og også populær blant skoleungdommer. Boken vant biografikonkurransen i Gyldendal. Jeg må få lov til å skryte av den, siden jeg vel kan kalles med-redaktør (med lit fantasi, i hvert fall), og Maria er en av mine beste venner. Maria gjorde grundig research til denne, og tilbrakte timer sammen med Inger. Hun reiste også til Auschwitz for å ha sett det selv.  Dessuten er den god skrevet! Fra forlaget: Inger Gulbrandsen var 17 år da krigen kom til Norge. Som mange andre valgte hun å kjempe mot nazismen. Etter to år med motstandsarbeid ble hun tatt til fange. Først satt hun ett år i den norske fangeleiren Grini, og deretter ett og et halvt år i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Boka gir et varmt og nært portrett av en ung og engasjert jente som ble utsatt for noe av det verste man kan tenke seg, men likevel overlevde med humøret og viljen i behold, mye takket være gode minner fra barndom og ungdom. Den dramatiske og medrivende historie om en ung kvinnes opplevelser i fangenskap, blir nå, over 50 år senere, fortalt i denne boka. Historien er bygd opp delvis retrospektivt, der vi først møter den tjue år gamle Inger i konsentrasjonsleiren Ravensbrück og får livet hennes før den tid presentert i bilder som nøster opp hennes barndoms- og ungdomstid og forklarer hvorfor hun er havnet der hun er. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie, vokste opp i Tøyengata på Oslos østkant i et radikalt politisk miljø, og kom tidlig i kontakt med flyktninger fra Hitlerregimet som kom til Norge. Også oppveksten er levende skildret. Miljøene på Tøyen med gråbeingårdene, utedoene, rottene og de trange leilighetene forteller om vår nære fortid.


Nå må jeg dessverre komme i gang med dagens skriveøkt - helst før dagen er over, så en siste bok og det er det.

Den siste er da til gjengjeld min egen, og ikke lenger tilgjengelig andre steder enn på biblioteket og antikvariat. Den vant faktisk delt andreplass i Grøndahl og Dreyes konkurranse om "Norges beste underholdningsroman" i 1994 (delte med Frid Ingulstad, men det er ikke så viktig. Dessuten ble det ikke delt ut en førsteplass. Så da så ...). Dette er den første boken Anan og jeg skrev sammen, og den ble skrevet nesten som et veddemål. Vi hadde sett på en utrolig dårlig film, og ble skjønt enige om at vi kunne da komme på noe bedre enn det der! (Og nei, jeg husker ikke hvilken film det var). Men jeg husker at det var utrolig morsomt å skrive den.  Historien er bra, men den hadde trengt større armslag. Jeg liker veldig godt hovedpersonene, og jeg synes tvisten er holder mål. I dag skulle jeg ønske at vi hadde fått anledning til å skrive den om slik den egentlig burde ha vært. Jeg lurer på om jeg skal skrive det på ønskelisten til julenissen i år ...

God lesning!